Nærturen som ble ganske fjern

BARDUFOSS: Påska er som skapt for å gå lange skiturer. Det fikk jeg erfare i dag.

Skjærtorsdag. Endelig «ordentlig» påske, og nok en dag med nydelig vær. Nå som Fysak Målselv har lagt opp til vinterserie på toppturfronten, hadde jeg allerede vært og sanket koder på Sundlifjellet mandag og i skihytta i Karlstadskaret i går. Den videre værmeldinga for påska var i beste fall tvetydig, slik at det var om å gjøre å utnytte dagen i dag på beste måte.

- Greit å gjøre unna de verste gjørmeveiene før jeg gir bilen en vårvask, tenkte jeg, og dermed falt valget på Andsfjellet og Blåbærhaugen. Den turen har vi tatt flere ganger om sommeren; en fin halvannen- til to-timerstur som yngstesønnen gjennomførte første gang da han var bare tre og et halvt år gammel. 

Rett borti høgget, eller..?

Jeg er ingen virtuos av en skiløper, for å si det sånn, og går på ski mest fordi jeg ikke kan forsvare og sitte hjemme i sofaen og drikke kaffe og vente på barmark ni måneder i året. Åtte varmegrader i lufta og delvis skyet opphold som turvær, krever absolutt kaffetermos i sekken, ja, kanskje det aller viktigste i tillegg til en halvliter vann. Kvikklunsj? Neisjda! Det virket ganske unødvendig– det var jo tross alt kort tid siden frokost og lenge igjen til det skulle være nødvendig med påfyll av fôr. Og Blåbærhaugen var jo rett borti høgget, så og si, så den saken var rimelig grei.

Stemningen på topp!

Jeg klatret meg opp den først gjørmete, og deretter sørpete, Rakettveien med bilen på lavgir, mens jeg lette etter startsted for vinterruta til Blåbærhaugen som skulle være om lag 2,5 kilometer oppe. 

Så var jeg framme. På med ski, og ut på eventyr!

Nå skal det nevnes at turen til Blåbærhaugen i fjor sommer var den mest forhatte av alle toppturene, ene og alene på grunn av et hersens vått underlag, mens det etter bare en halv time i løypa i dag fort ble konkludert med at dette måtte være den beste så langt i vinterserien.

FINE LAVFJELLET: Fortsatt glad og fornøyd over å ha valgt den perfekte påsketuren for en strålende vakker Skjærtorsdag. 

Tvilen kommer sigende

Skiløypa var ikke merket, men jeg tenkte at om jeg bare fulgte det oppkjørte skisporet, ville dette logisk sett føre til Blåbærhaugen, og den alene.

To steder delte løypa seg; først etter kun noen hundre meter, der jeg traff en ung kar som sa at jeg skulle fortsette rett fram. Etter ei god stund kom jeg til nok et løypekryss, der jeg først prøvde meg på den som avvek fra traseen og hadde peiling til høyre og beint opp i skogen. Jeg syntes imidlertid skisporet så mye dårligere ut, ble skeptisk, snudde og fortsatte videre rett fram. Det kan forklares på to måter: A) Jeg hadde ingen anelse om hvor løypetraseen var forventet å skulle være, og B)Jeg ante ikke at det var mulig – og dessuten veldig populært – å gå fra Møllerhaugen og hit til denne delen av Andsfjellet, på ski.

WTF??

Så jeg fortsatte trøstig – men snart på grensen til mistrøstig - i retning Vakkerhumpen, da, på mine billige, smørefrie ski, med et stadig mer sviktende håp om å finne ei løypegrein i retning Blåbærhaugen, ettersom jeg allerede hadde gått i hvertfall ei mil lenger enn jeg i utgangspunktet forventet, og det i helt feil retning. Sola gikk bak en sky, jeg bevilget meg rask kikk på telefonen, der Google Maps ønsket meg velkommen og opplyste om fasiliteter i Sørreisa. Sørreisa?? Ikke akkurat den kommunen jeg forventet, langt mindre håpet på, å befinne meg i.

Det var bare å snu og gå tilbake, og starte for andre gang på den løypa som gikk liksom rett opp, og der det etter hva jeg kunne se, kun hadde gått ett eneste menneske foran meg. Glade tanker om godt vær og lett terreng smuldret i takt med høydemeterne oppover lia.

Hurra, folk!

FURET, VÆRBITT:Der var du, din jævel, jeg fant deg til slutt!

Omsider kom jeg opp der terrenget åpnet seg, og med tanke på manglende ferdsel etter sporet jeg selv hadde fulgt, var det så jeg nesten ikke kunne tro mitt hell da jeg fikk øye på folk litt høyere oppe. Og i tillegg ei mye større og langt mer trafikkert skiløype. Jeg skyndte meg alt det mine trøtte bein og armer maktet, tross alt hadde skrotten livnæret seg på én ørliten kopp kaffe og noe kaldt vann på de tre og en halv timene jeg allerede hadde vært på tur. Jeg kauket til mennesket like før hun skulle til å sette avgårde i motsatt retning.

- Kan du være så snill og si meg hvor i all verden jeg er?!!

Leende kom hun meg i møte, og hun kunne fortelle at jeg var den andre (joda, godt gjettet) personen den dagen som hadde kommet forvirret inn fra det samme sidesporet og spurt henne akkurat det samme spørsmålet. Først da de gikk til Veltasetra, og nå som de var på hjemveien, bare det at mens jeg lette etter veien til Blåbærhaugen, skulle den andre til Vakkerhumpen.

Sliten, sulten - men takknemlig

Det hyggelige eldre ekteparet tok seg av en forvillet skigåer og kunne opplyse om at jeg var på rett vei – bare litt utenfor den mest trafikkerte løypa. Etter litt navigering og peking av retninger, ble det klart at jeg faktisk ville kommet til et skiltet kryss om jeg hadde fortsatt mot Vakkerhumpen. Men du store verden for en omvei til Blåbærhaugen, og en jeg slett ikke var forberedt på. 

Og Blåbærhaugen var langt mer prominent i vinterskrud enn sommerkledt, så den var ikke vanskelig å se, når jeg først bare kom høyt nok opp.

Etter et kjapt styremøte mellom hode, blodsukkernivå og høyre- og venstre kroppshalvdel, ble det klart at ingen av oss var stemt for å ta den lange – og helt absurde - omveien om Krokbekktjønna, i retning Sørreisa. Nå var det kun ei retning som gjaldt, og det var strake vegen – mest mulig i luftlinje - ned til bilen. Koste hva det koste ville.

Det snille paret loset meg til gapahuken ved Hjerkinlia, og pekte ut retninga jeg måtte ta for å komme til løypestart.

Og du, min venn skal aldri, aldri mer bli igjen.
I likhet med et ordentlig turkart!

Att og fram ikke nødvendigvis like langt

Med hjertet i halsen og med kursen staket ut beint mot Istindan, som om fjellmassivet skulle være sjølveste Betlehemstjerna, bar det avgårde utfor bakkene. Mykt og fint var det tross alt å kjøre utenfor løypene, og etter en halv times sikk-sakk-kjøring med skrikende kneledd og hofterotatorer, kom jeg inn på hovedløypa fra venstre akkurat der jeg hadde stanset første gang og lurt på retninga, og blitt loset rett fram.

Halleluja, sjelden har jeg blitt så glad for å se et kjøretøy, og himmel på jord var det å synke ned i førersetet. En kikk på klokka viste at den var 16.15. Fem timer hadde jeg virret rundt på Andsfjellet med kun to fem-minutters kaffepauser.

Jeg mener fortsatt det var den fineste turen så langt i vinterserien. I hvert fall kan det bli det. Når jeg bare vet i det jeg starter at det kommer til å ta langt mer enn to timer før jeg kan forvente å være tilbake igjen.

Ett skritt fram og to tilbake

Jeg er som tidligere nevnt primært en barmarksturist. Imidlertid er jeg kommet til den konklusjonen at skal en i det hele tatt få sirkulert litt frisk luft i lungene gjennom den lange vinteren, er skigåing intet mindre enn en dyd av nødvendighet. 

Harry Harepus hadde bedre feste enn undertegnede

Alternativet er å utruste seg som et vandrende juletre med lys, glitter og reflekser langs fylkesveien – og like fullt med livet som innsats, mens du teller røde brøytestikker? Motivasjonen renner ikke akkurat på med tanken.

Så – altså: Ski. Dagen i dag opprant med ei blid sol og glisne blondegardiner på himmelhvelvingen, og utferdstrangen presset seg fram fra dypet, gjennom gårsdagen pizza, og til overflaten. Kanskje dette var dagen da jeg skulle hente fram løypeskiene og ta vinterens første skitur i siviliserte strøk? Denne gangen riktignok sidestilt med Karlstad – men der det i det minste ville være oppkjørte skispor. Så langt i vinter er det kun fjellskiene som har fått luftet seg mellom periodene med monsterfrost og kraftige snøfall, med små turer kun i det næreste nærmiljøet her jeg bor, langs en til tider oppkjørt skuterløype langs en traktorvei. Min læringskurve for å smøre ski har vært bratt og brutal, men etter hvert har jeg opparbeidet meg en grei forståelse av faget, og med stadig tilbakemeldinger fra sønnen om full klaff, nok en gang.

Men fjellski er tunge. Også skoene til fjellski er tunge. Det hadde derfor bygget seg opp en barnslig forventning om at det å skulle bytte ut disse med smørefrie ski, ville ikke bli ulikt den følelsen du får når du komme opp av bassenget – bare omvendt. Så lett…så lett…så lekende lett!

Den velsignede isbrua mellom Gullhav og Karlstad!!

Ypperlig dag for en tur i det (smøre)fri

Vinteren har sine fordeler, ikke minst bidrar den til å redusere reiselengden til Karlstad fra 20 minutter og til skarve fem minutter, takket være en velsignet svipptur over elveisen. Klokka var knapt halv elleve på formiddagen, og gradestokken viste -5. Inntil i går hadde det sammenhengende vært godt med varmegrader et par-tre dager før det frøs på. Jeg hadde sant å si ikke tatt høyde for nettopp denne til dels brutale preppingen av skiløypa, der jeg glad og lykkelig plukket mine smørefrie Madshus fram fra boden, før jeg smilende smurte dem med nyinnkjøpt glider (!!! Ja, du leste riktig). Jeg jublet inni meg over velbehaget med å endelig skulle ta på meg de lette og myke skiskoene. Men vel framme ved lysløypa tok det ikke mange minuttene før jubelen stilnet, og ble erstattet av indre verbal dialog av et slag som ikke egner seg på trykk..

Stålis krever sitt, men definitivt ikke smørefritt!

 Dårlig valg

Å gi seg i kast med et hålkespor i verdensklasse på to ski som verken hadde feste eller stålkanter, og der de første to kilometerne i tillegg var tråkket skikkelig hardt av onsdagsrenndeltakere og glade skolebarn på skitur, var ingen god idé. Omtrent like smart som å pakke truger i stedet for strandsandaler til ferien på Playa Del Inglés. Festeprosenten var omtrent som det ville vært på børstet stål, og nedslagskomforten ved fall likeså, altså null. Det ble tidlig klart at det kom til å kreve langt mer enn kvikklunsj og en spansk appelsin for å berge denne dagen.

-Hadde jeg enda kunnet glede meg til tilbaketuren, svor jeg for meg selv mens jeg uten nåde kjempet meg opp alle bakkene, med omtrent like god gli bakover som framover. Men det var utelukket; bare tanken på å sette av ned bakkene med skiene låst i to stålspor var hårreisende.

Konklusjon: Smørefrie ski hentes fram tidligst 1.april!

Målbevisst - men ingen fanatiker!

Gammel, skjeggbevokst skjønnhet

Veien blir til mens man går, mener nå jeg!

- Dette er nesten som på 71 grader nord, sa niåringen oppglødd for ei tid siden, da vi var på vandring fra Korris på Målsnes med kurs for Navarstorvika med pølser, kaffekjel og litt annet snadder i en king size dagstursekk. Jeg holdt klokelig inne latteren som var min umiddelbare reaksjon over sammenligningen, all den tid turen foregikk etter en riktignok kupert men ellers fredelig sti, og i høyden tok 25 minutter. Men når sant skal sies er jeg ikke helt sikker på hvor lang tid vi brukte på gåturen. I det jeg kommer ut i naturen, opphører den innebygde tidsregningen min, noe jeg har forstått også betegnes som å være i flytsonen. Der alt stemmer og du lever med samme oppmerksomhet og påkoblete sanseapparat som du gjorde da du var barn, da en halv time igjen til Barne-TV kunne være ulidelig lenge å vente, eller du måtte bli hentet ned av skogen da det ble kveld for tiden gikk så altfor fort. Ettersom jeg selv er en mester i å gjøre selv enkle turer om til rene ekspedisjoner, innså jeg raskt at jeg var den siste til å gjøre narr av min egen sønn. Eplet faller som kjent ikke langt fra stammen, og for meg består målet med å gå på tur av langt mer enn kun det å komme fram til et bestemmelssted. Og akkurat sånn vil jeg også ha det.

Jeg liker å gå på tur, det tar bare litt lenger tid

Natur som terapi

Jeg har mange ganger lurt på hva som ligger til grunn for at jeg som oftest ender opp med dobbelt tidsbruk på selv de enkleste turløypene? Det som er beskrevet som en halvannen times tur, tar meg gjerne tre timer, og på halvdagsturer ender jeg på samme vis som regel opp med å bli borte store deler av dagen. Gjerne med altfor lite mat og drikke med meg, slik at det er en kald, sliten og sulten utgave som mer eller mindre vakler de siste kilometerne tilbake til bilen. Men likevel fornøyd. For jeg har alltid med meg litt mer tilbake enn da jeg gikk. Og det er alltid noen utfordringer som har fått komme til overflaten og luftet seg, refleksjoner som kan bidra til at i utgangspunket umake brikker faller på plass.

Jeg har innsett at min måte å gå på tur på unektelig må skille seg fra det som er sedvane for folk flest. Kan det være fordi jeg har noen kilo ekstra vekt å bære på? Kanskje, men jeg tror ikke det er hovedårsaken. Kan det kanskje heller være at jeg er en barnslig, det vil si oppmerksom, turgåer?

Naturen virker på meg til å være full av små underfundige mirakler og historier som krever at en må stoppe litt opp og gå dem nærmere etter i sømmene. Et spesielt blad på bakken, fugler som flyr forbi, et flott spindelvev, noen bær som må smakes på, et vann der omgivelsene speiler seg majestetisk eller bare – som i dag, flotte farger og små undere som hører høsten til, som må nytes.

Redde for fredelige meg? Godt dere ikke vet hva som venter...

Depressiv årstid

Innerst inne synes jeg høsten er vemodig, det er som å være liten og bli sendt til sengs altfor tidlig på en lørdagkveld i forhold til hva du selv synes er passende. Har jeg kanskje ikke ventet gjennom hele den lange vinteren på sommerens komme? Jeg føler meg aldri helt klar til å ta fatt på en ny runde med mørketid og savn, og blir nærmest litt provosert over alle som lovpriser denne dødens årstid. Så i ettermiddag gikk jeg meg en tur kun med det for øye å gi høsten en sjanse til å åpenbare sin skjønnhet, se om det i det hele tatt var noen formildende omstendigheter å spore.

Det aller mest åpenbare slo meg raskt: det var ingen fluer, det var ingen mygg eller andre blodsugende insekter som kan gjøre skogturen ekstra plagsom på sommeren. Jeg så et granmeispar som flørtet vilt med hverandre i et tre, og det ganske utenfor sesong, og det var hyggelig å overvære. Luften var klar og frisk og fylt med modne dufter, ikke forråtnelse og jord slik som det ofte er om våren, men mettet med sødme og liv. Og trærne har så smått begynt å slippe sine blader som har som jobb å ligge som et beskyttende teppe på skogbunnen, og som også gjør at skogen ikke føles fullt så tett å bevege seg gjennom. 

Når sommer kommer sent...

 Javel, da!

Når sommeren ikke blir som forventet, er small talk nummer én:
-Ja, vi kan no enda få en fin høst!
Her i nord kan disse ordene overhøres allerede fra en mistrøstig juni av. Og så dette som «alle» synes å trekke fram; de flotte fargene! Ungdommens friskhet og klare grønne farge har også i planteverden måttet vike for alderens patina etter som sommeren er blitt avløst av høsten, noe som gjør at egenarten hos hvert enkelt blad trer fram: Det finnes ikke to løv som har nøyaktig likt mønster, og dét var en hyggelig oppdagelse. Mangfold appellerer som kjent i langt større grad til meg enn konformitet.

Min tilbøyelighet til å gå på tur som en engelsk springer spaniel, med nesa i bakken og på evig jakt etter spennende skatter, innebærer at det som for de fleste andre vil kunne regnes som en liten ettermiddagstur, noe de nesten pliktskyldig gjør unna etter jobb før middag og henting og bringing på fotball og turn, i min verden blir til mye mer. En liten oppdagelsesreise, mitt eget 71 grader nord. I vår flotte natur – men også, skulle det vise seg, i meg selv.

Jeg kom omsider fram til Akkavarden på toppen, og kunne nyte synet av både solgløtt og tåkedotter

Jag trivs bäst i öppna landskap

Da jeg mot slutten av august 2015 tok meg i å oppsummere sommerhalvårets utøvelse av friluftsliv, innså jeg til min skuffelse at det ikke var rare greiene.  

To teltovernattinger hadde jeg riktig nok bak meg, men begge som følge av sosiale anledninger av 10-12 timers varighet, der en sånn passe rødvinsmarinert kravlet seg inn for noen kjærkomne timer i soveposen. Hva var nå dette å skryte av? Og det i selve friluftslivets år?

Som kjent kom sommeren for fullt først de to siste ukene i august, hvilket vil si at det som måtte skje av overnatting ute i så fall måtte bli uten niåringen. Hans ferie var dessverre over, og han selv solid på plass i skolehverdagen igjen, mens jeg i mitt frilansparadis kan gjøre omtrent hva jeg vil - når jeg vil. En gløtt på langtidsvarselet til yr førte til en rask erkjennelse om at det begynte å haste, da det kun var to dager til med sånn ganske sikkert godvær, før den høstlige hverdagen ville innhente oss med regn og kaldvær igjen. Igjen!

Uvant store forhold

Skyggene blir lange uten at kulda på noen måte setter inn.

Etter å ha hørt mye om Sørvikas fortreffelighet som utfartsdestinasjon, bestemte jeg meg for å ta et lite cruise dit. Ettersom jeg ikke har båt, ble Renaulten for anledninga oppgradert til landcruiser. Og det var langt fra feil å være grønn Laguna i Sørvika, for maken til sydhavslagune har jeg knapt sett andre steder enn i sydhavet! Ikke nok med at den herlige Malangsfjorden drønnet inn med saftige brenninger på den hvite sandstranda, over hele friområdet var det flust med steder der det skulle være nærmest umulig å ikke oppleve et herlig døgn under en kjempeåpen  himmel. For ei fjordingshoppe fra de indre delene av Malangen, var det som en ny verden nesten her ute på yttersida. Sammenlignet med Sætersletta der jeg vanligvis pleier å telte, var det nærmest som å få tilgang til hele konfekteska og ikke kun den ene biten. Her var det plass. Her kunne jeg puste. Frihet.

Til fjells!

Jeg valgte å handle inn forsyninger til turen på Coop'en i Rossfjordstraumen. Grilling var selvsagt på programmet, det var godt over 20 grader og sommerlig på alle vis. Foran kjøttdisken slo jeg slukøret fast at det ikke fantes ett eneste produkt for grilling bortsett fra pølser. Da jeg litt overrasket bemerket at det var smått med grillvarer, var svaret at det liksom var litt utenfor sesongen. Det var i grunnen nytt for meg, da. Men, ettersom jeg ikke hadde noe krydder med meg, var ett alternativ frosne sommerkoteletter, som i grunnen ikke er på favorittlista mi, men tross alt er røkt og saltet og ellers ferdig til bruk.

Grillskiver og flintstek var det ikke lenger sesong for hosCoop Marked i Rossfjorden - men Sommerøl fra Mack hadde de!

Før jeg dro hjemmefra hadde jeg for sikkerhets skyld også tatt en kikk i Turkalenderen 2015, og jammen fant jeg ikke ei turløype som startet fra Sørvika og gikk til Varanfjellet. Nå har jeg bodd lenge nok på innlandet til å ha lært meg og hanskes med både bjørn og elg, så en varan eller to skulle jeg nok også rå med, tenkte jeg. De frosne kotelettene ville også få mulighet til å tine, samtidig som de to ølboksene holdt seg kalde og gode. En vinn-vinn-situasjon.

God og varm

«En times rolig gange til den nordre varden», sto det i turbeskrivelsen. Og rolig tempo ble det såvisst, for det var jammen den bratteste turen så langt i år!

Hurra! Selje og vie som er LAVERE enn kjerringrokk.

.

Bevæpnet med banan mot evt. varan

Den lille hvite prikken på midten av bildet er Sørvika, der turen startet fra.

-Én times rolig gange, jommen sa jeg smør – skulle likt og sett beinlengden på vedkommende som står for dén kommentaren, peste jeg i varmen, mens jeg forserte høydemeter for høydemeter. Men til min store overraskelse var jeg framme på ikke så mye mer enn én klokketime – skjønt mitt indre urverk ga beskjed om det dobbelte.

Når en som jeg er mest vant med å gå på tur i skogene i Målselv, er det ganske enkelt herlig å ha andre lukter, annen og ikke minst mindre vegetasjon og ingen insekter med seg på turen. Med jevne mellomrom var det hengt opp oppmuntrende tilrop på treplater for å hjelpe på motivasjonen til å ikke gi opp halvveis, hvilket jeg kanskje nettopp derfor ikke gjorde, og jeg kom meg velberget både opp og ned.

Campen bada i kveldssol

 Det ble en fantastisk kveld i Sørvika. Da de siste badegjestene forlot ved 20-tida, ble jeg helt aleine igjen. Det er det største området med «villmark» jeg har befunnet meg på alene på så lenge jeg kan huske. Det er liksom alltid folk tett innpå meg, både her jeg bor og ellers i hverdagen. Det var en kriblende og spennende følelse og kjenne på, og samtidig som det kjentes litt skummelt, var det mer enn noe annet bare befriende. Og solnedgangen farget himmelen ildrød i flere timer og så lenge jeg var oppe og hygget meg i mørket med bålet mitt. Og morgenen etter hadde jeg det privilegiet og vandre uforstyrret rundt på "min egen" sydhavsstrand i flere timer. Så camping ved kysten er virkelig ikke å forakte når det er godvær. Og en har godt selskap! 

Om kniver, ulykksalige hendelser og andre snodigheter

Det var en rekordvarm sommerdag av den sorten en venter på og lengter etter gjennom hele den lange vinteren, og som ikke har for vane å ramme oss for ofte her i nord: En dag som skapt for svalende sjøluft og måkeskrik, vind i håret og tang mellom tærne. En i utgangspunktet deilig dag, gjort om til en lidelse i form av jobb inne på varmt kontor, der effekten av å åpne vinduet var omtrent likt det å sjekke om pizzaen  ovnen begynner å bli ferdig stekt. Men alt har en ende, også arbeidsdager, og selv om det virket som det tok et halvt liv, kom omsider den velsignede timen da jeg kunne pakke sammen det svette arbeidet mitt og forlate bakerovnen.

- Nei, innlandet er ikke noe blivende sted, fant jeg raskt ut da jeg kom ut i ettermiddagen, og heten formelig slo mot meg. Valget var heldigvis rimelig enkelt, så jeg hentet minstepoden, som da gikk i barnehagen, pakket det mest nødvendige - hvilket betyr fylte bilen, og satte kursen mot kysten. Planen var å bade, grille, campe og ligge i telt – og kanskje mor til og med kunne nyte et glass kjølig hvitvin i vakker midnattssol.

Ei hjelpende stang – eller to

Endelig ved sjøen "vår"!

Og avgårde bar det. Sjølufta var akkurat så livsgivende som jeg hadde drømt om på forhånd, og vi hygget oss aldeles strålende ei god stund, mens kroppstemperaturen gradvis sank ned til et nærmest normalt nivå. Men da jeg skulle gå i gang med å sette opp teltet, fant jeg til min forbløffelse at teltstengene slett ikke var der de skulle, burde og i grunnen var forpliktet til å være! I ettertid viste det seg at nettopp dét teltet hadde vi ikke brukt på et par år, siden den gangen vi kjørte til Kristiansand, og dermed befant de svikefulle teltstengene seg trygt i takboksen, uten at de på noe tidspunkt ga seg til kjenne. Gode råd var dyre: Skulle vi tilbringe natta i det fri med ganske enkelt og surre oss inn i teltduk og soveposer? Mygga var i et hissig lune, så vi besluttet å ringe og få noen til å komme med et annet telt til oss. Så lærdommen jeg tok av dén hendelsen, var at det sjelden er grunn til å bekymre seg – har du mobiltelefon blir det alltids ei råd.

Legg tilbake!

Stedet vi valgte å campe på hadde noen improviserte benker av halve tømmerstokker, og ei bålgrue. Min reddende engel i skinnende Volvo som kom med teltet, stakk hånda inn under en av benkene og trakk fram en kniv. En riktig fin liten kniv i lærslire var det, og han foreslo at femåringen sikkert kunne ta den. Umiddelbart fikk jeg en følelse av at det var feil, det skulle vi overhodet ikke gjøre.

- Legg den tilbake igjen, vi skal så visst ikke ta med oss den kniven der, sa jeg på en merkelig innskytelse, og uten at jeg helt nøyaktig visste hvorfor.

Ikke det at jeg er spesielt tyvaktig av meg, men en gang i min grønne ungdom slumpet jeg til å finne en flott kniv på et øde svaberg, som har vært med meg på utallige turer og vært til mye nytte og glede. Like fullt følte jeg sterkt for å legge tilbake den lille kniven denne gangen. Og slik ble det.

Frokost i det grønne er alltid koselig, det synes ihvertfall poden.

Tok sjansen

Vi sov godt i teltet. Det vil si, den ene timen tjeld, måse og terne tok seg en pause i skjellsordkonkurransen som fant sted kun få meter unna teltet, nede på leira. Note to self: Husk og sjekke flo- og fjærekalenderen, og sørg for å sikre deg skjønnhetssøvnen mens det er flo! Neste morgen så vi at det tok til å samle seg mørke skyer i horisonten, og min sønn og jeg tenkte å forsøke og kaste litt etter småseien og se om det var mulig å få middag til oss og katta før det tok til å regne og vi måtte sette kursen hjemover. Fiskestengene hadde jeg i takboksen, (jada, i takboksen, sammen med de hersens teltstengene som jeg fortsatt ikke ante var der.) Ganske raskt ble det klart at jeg hadde glemt fiskeveska hjemme, (det var da voldsomt...) Skulle vi nå slumpe til å få fisk, hva skulle vi da gjøre? Det var da jeg kom på den kniven vi fant dagen før og som lå stukket under benken. 

-Skitt au!, tenkte jeg, vi låner den med oss mens vi kjører bort til moloen og prøver fiskelykka. Som tenkt, så gjort – kniven ble plukket fram fra mosen og lagt i bilen.

Uhell og pine

Det er utrolig alt en må ha med seg på telttur. Her er det to minutter til den fatale hendelsen som frarøvet meg normalt ganglag i to uker

Det var dårlig med fisk å få denne dagen, så vi ga oss etter kort tid, og dro tilbake igjen for å begynne å pakke sammen og bryte leir før vi risikerte at alt ble kliss vått av regn. Det er utrolig hvor mye rart – ved siden av teltstenger, man ”trenger” for ei overnatting i fjæra, så det ble en hel del turer til og fra bilen på poden og meg. Veien fra stranda og opp til bilen besto av en om lag 75 meter lang sti gjennom skogen, og det var fortsatt varmt og godt, så vi gikk på bare føtter. To ganger i løpet av bæringa og pakkinga i bilen fant jeg den lille kniven på bakken der den hadde falt ut av bagasjerommet på bilen. Og hver gang plukket jeg den opp og la den åndsfraværende inn i bilen igjen. Ikke lenge etterpå slo jeg lilletåa mi mot en stein på stien så den regelrett ble kløvd, og blodet silte. Jommen sa jeg skitt au og det i varierende rekkefølge, for det var i grunnen ufyselig vondt!

Tilbake med deg!

Jeg hinket meg, blødende og såret, opp til bilen med sakene jeg hadde i hendene – bare for å finne den tyvlånte kniven på grusen, nok en gang falt ut av bilen.

- Nei, nå er det jammen meg nok, du skal tilbake, din ulykkesbringende vanskapning, ellers tør jeg ikke å kjøre hjem, svor jeg for meg sjøl.

Bestemt plukket jeg kniven opp, haltet etter beste evne ned til campen og puttet kniven tilbake der den hadde ligget til å begynne med. Nå kan jeg le litt for meg selv av denne idiotiske hendelsen. Vi kommer sikker til å dra på utflukter til det samme stedet flere ganger, og det kan hende at jeg faller for fristelsen til å stikke handa inn under benken og kjenne etter om kniven fortsatt befinner seg i mosen der. I så fall kan jeg med sikkerhet si at den skal få bli der den er. Overtro? Tja, det er mulig. Men kløvde tær er for vondt til at det frister til en mulig gjentakelse.

Oppvekst, inspirasjonskilder og andre vannvittigheter

Under falskt flagg

Ikke tro på alt du hører, kjære leser, sånn som at jeg er malangsværing, eller enda verre; balsfjording. Du tror kanskje at jeg trådte mine arvede barnesko ytterligere skjeve mens jeg lykkelig samlet rekved til troll, brukte hårspenner av krabbeklør eller arrangerte marflo-derby blant tang og tare i sørfjordfjæra? Jeg gjorde nok det også, men ikke i all hovedsak. Sannheten er at jeg vokste opp midt i tjukkeste kongleskogen og faktisk ikke lærte å svømme før jeg var tjue år. Når jeg av og til kommer til å si at jeg savner kysten, er det i realiteten vann jeg lengter etter. Vann. Smak på det – en blir nesten tørst bare av å uttale ordet. Salt eller ferskt - det spiller mindre rolle, men når alt kommer til alt, er vann på mange måter barndommen min oppsummert i ett enkelt ord. Denne naturskapte forbindelsen mellom ett hydrogen- og to oksygenatomer er i min tankeverden det samme som å dykke ned i ei rikholdig minnebok. Suset og bruset fra et stryk i det fjerne får meg til å minnes lyden jeg sovnet til hver kveld og våknet til hver morgen. Storfossen, het han som hvisket meg i søvn, og han var konge av et magisk rike av grønn glede og fantastiske eventyr. Men det er ei annen historie, ei som mine eldre og langt mer uredde søsken trolig kan fortelle langt bedre enn det jeg, den lille, engstelige attpåklatten, kan.

Rafting uten flåte

La oss denne runden også glemme alle vannets mytiske og symbolske betydninger, det er uansett

uten relevans i denne historien. Og fostervann blir dermed også uinteressant, ettersom hver og en av oss har nøyaktig samme erfaring i så måte. Betydningen av vann for meg, her og nå, er kort og godt rammen rundt en rekke opplevelser som endte opp med å bli mine beste minner fra oppveksten.

Det hele startet – så rart det kan høres, nettopp i denne bjørke- og kongleskogen som omkranset huset vårt, men der det også snodde seg ei lakseelv med det slående navnet Lakselva, mellom bjørkeleggene. Her badet og tjuvfisket unger på tvers av generasjonene fra tidlig juni og hele sommeren gjennom. Har du kjent på den følelsen å vasse ut i strie, grønne vannmasser uten helt å vite om neste skritt fører deg på dypere vann eller på tryggere grunn, i dette magiske opp-ned-synsbedraget en elvebunn kan skape? Kjent den skrekkblandede fryden idet tyngdekraften som ved et trylleslag blir opphevet og beina ikke lenger har kontakt med bunnen, og det påfølgende kicket ved å bli ført avgårde med strømmen? Lakselva var som tidligere nevnt en dårlig svømmelærer, men du verden for en kul barnevakt! Den var vår helt egne lekeplass som vi hadde til fri benyttelse sommeren gjennom, helt til Elvekari gjorde krav på territoriet utpå senhøsten. Det falt meg aldri inn å utfordre hennes autoritet, vi holdt respektfullt avstand, spesielt om våren og til elva igjen var isfri og trygg.

Farsarven

I likhet med mange jeg kjenner, hadde Lakselva stille og fredelige soner, men bød også på partier som visse perioder av året bruste og buldret litt ekstra – ikke helt ulikt sånn som jeg husker pappaen min. Det er faktisk ingen løgn å si at han buldret – irritert eller glad, stemmen hans bar som de lavfrekvente rumlingene til elefantene på den afrikanske savannen, tilsynelatende kilometervis. En trekkspillende buldrebass som i tillegg til å videreføre gleden over naturen, også i likhet med mamma ga fra seg sterke gener av både viljestyrke, oppfinnsomhet og musikalitet som vi søsken i likhet med våre etterkommerne, åpenbart har hatt nytte og glede av gjennom livet. Pappa var innimellom full av spillopper og humoristiske innfall, og han kunne banne sammenhengende i flere minutter uten å bruke ett eneste tabuord. Han hadde vanskelig for å forstille seg, og var så usnobbete at det i seg selv nesten var på grensen til snobbete, men han slo hardt ned på dem som lot som om de var noe annet enn det de var. Han var det en kan kalle en ordentlig «pellementmaker», gamlingen; en samfunnsengasjert og ærlig arbeidskar som kompromissløst uttrykte hva han tenkte, mente eller følte til enhver tid – uten tanke for om du ville høre eller ei. Selv om vi ungene av og til kunne bli litt flaue over den noe «tøylesløse» adferden hans, tar jeg i voksen alder meg selv stadig oftere i å si og gjøre mange av de samme tingene, i nøyaktig de samme situasjonene. Circle of life. Eplet og stammen.

Lever videre

Pappa døde i dag, den fjerde mars, for nøyaktig tjue år siden, og det var nettopp denne innsikten som satte i gang dette mylderet av tanker som jeg nå har prøvd å sette ord på, om hva foreldrene har å si for de holdninger og verdier vi ender opp med å ta med oss gjennom livet. På samme måte som elva var lek og moro, var elva ham – pappa. Hans glede over å være i naturen og ikke minst fiske, har blitt ført videre til både meg og mine søsken, i likhet med det å gripe dagen og bare følge et innfall.

- Mor, nå pakker vi i bilen og drar på tur, kunne han finne på å si. Dermed pakket mor i bilen, og innen kort tid var vi på veien, med min eldre bror og meg både oppspilte og småkranglende i baksetet. Usikret, selvsagt, og innhyllet i den karakteristiske folkevogn-atmosfæren som besto av like deler bensin-dunst og lavt skydekke fra Tiedemanns Blå. Disse turene gikk ofte til elver med rike fiskeforekomster, der vi ungene gikk på utallige ekspedisjoner og fikk sove i telt. Ferskvann og ved, det måtte det være, og som campingunger i bushen tok vi del i både rikdom, visdom, skrubbsår og svidd bacon. Det å hive seg rundt og dra og campe etter å ha overveid saken rimelig kort tid i forveien, har jeg selv praktisert sammen med mine barn, og hatt stor glede av det. Og forhåpentligvis bidratt til noen gode barndomsminner også for dem.

Morsarven

Er det ikke rart hvordan enkelte datoer nærmest kan la det gå sport i å gjenta seg? Jeg har fortalt deg, kjære leser, mye om mitt faderlige opphav, men saken er at også mamma gikk bort den fjerde dagen i en måned, nærmere bestemt juli for snart to år siden. Glad i naturen og i fysisk aktivitet som hun var, har også hun en vannfast plass i denne historien. Som eldstemann i en tallrik søskenflokk fikk hun tidlig lære seg å ta ansvar, og allerede som åtteåring dro hun i ensom majestet ut med robåt og fisket, uten å kunne svømme et eneste tak. Hvilket hun heller aldri tok seg bryet med å lære på noe tidspunkt i livet, for som hun sa:
- Ka man skal drive og dætte ut av båten for?
Og hun fisket middag til både fiskeglupske katter og seg selv inntil ganske få år før hun gikk bort.

Tidligere denne uka, da jeg bakset meg på topptur med ski på beina, tenkte jeg også på henne. Mamma var virkelig rå, også på ski, og ikke engang de bratteste hengene i Svartåsen på andre sida av elva så hun på som for vanskelige. Jeg var allerede da livredd, mens hun bare frydet seg og lo høyt og lykkelig. Sterk som en bjørn, og uredd som en moskus. Om sommeren og høsten var det bærsanking i den samme åsen, og hvem vet hvor mange turer den snille og oppofrende mora vår har tatt over elva med først barn og siden barnebarn på ryggen. For steinene kunne være sleipe og lumske og strømmen sterk, og omsorg lå i hennes natur. Mamma med oppbrettet bukseben og bærspann, vassende mens hun «au'er» seg for steinene samtidig som hun leter etter fotfeste i strømmen, er et kjært minne. Trygt og godt.

Vann-skelig omsorg

Som minstebarn og attpåklatt var jeg ofte med mamma ut i robåten for å juksefiske. Da vi kom i land igjen, ville hun sløye fangsten og lokke til seg måsene, mens jeg satt pent og pyntelig i fjærsteinene og lekte med skjell. Vi fikk ikke innlagt varmtvann før i 1980, inntil da var det fram med den store kjelen hver gang det skulle vaskes kopper – eller kropper, for den del. Til forskjell fra oss har mamma sitt forhold til vann nok ikke alltid vært like lystbetonet. Brønnen kunne tørke inn om sommeren, eller vannet kunne fryse om vinteren, og da startet slitet. Å skulle bære inn vann i store baljer fra elva, eller ta snø inn til tining, er ingen jobb for pingler. Heller ikke vaske og skylle klær for hånd. Mitt moderlige opphav hadde nok mang ei stri tørn når vannet i kranen tok slutt. Om pappa lot oss ta del i gledene ved å ha vannet som kilde til rekreasjon, har mamma i høyeste grad tatt støyten for oss alle sammen med å sørge for å gi oss vårt daglige både brød og vann.

Så jeg har altså vokst opp med to foreldre, den ene ild og den andre luft, som så nytten og verdien i å bygge hus og slå seg ned der det var vann. Og som tok oss unger med ut på turer til steder som i grunnen ikke skilte seg ut i nevneverdig grad. Og jeg? Jeg vil alltid sette pris på å ha tilgang til vann i alle varianter: ferskt, salt, varmt eller kaldt. Både nært og fjernt, opprørt eller blikkstille. Og om en skal oppsummere det hele, er kanskje lærdommen at det ikke er så viktig hvor du er, men hvordan? Og at ikke all rikdom kan kjøpes for penger.  

                                        Vera Lill

Skigalskap, eller når hodet vil mer enn kroppen har potensiale til å innfri

Mens 2/3-deler av befolkningen siden nyttår har veltet seg i kamferdrops, Cosylan og sosialt akseptert selvmedlidenhet etter å ha fått besøk av Mr. Flu -ja, selve manneinfluensaen, har en annen stakkar «bare» hanglet. I seks uker har jeg vært litt slapp, men likevel for frisk til at det er noe å snakke om. Derfor skal jeg heller ikke det – i hvertfall ikke mye.

-Når det til nå ikke har hjulpet å holde seg i ro innendørs, kan det umulig skade med motsatt kur, tenkte jeg i formiddag, mens sola skinte og en sniktitt i ytterdøra kunne avsløre at det i tillegg var etterlengtede varmegrader i lufta.

Uten mat og drikke....

Hva slags innfall det var å legge avgårde på smørefrie ski uten stålkant de 270 høydemeterne til Broderstadvatnet? Neimen ikke godt å si. I hvertfall var jeg ikke kommet mange hundre meter avgårde langs det godt og vel ukesgamle skuteroppkjørte skisporet i Sollia, før jeg skjønte at jeg muligens hadde tatt meg hals over hode. Det som i sommerhalvåret er en fin og passe anstrengende ettermiddagstur, skulle snart vise seg å bli noe ganske annet i hvitkledt utgave. Null nysnø, og varme og sol i kombinasjon med nattefrost, hadde preparert løypa godt. Å betegne føret som skarpt er ingen overdrivelse. Et par centimeter av det de vasset i på femmila i Falun i går hadde rett og slett vært et kjærkomment tilskudd.

Nå liker ikke jeg å gi opp noe jeg har satt meg fore, så jeg tenkte «kommer tid, kommer råd», mens jeg fiskebeinet meg trøstig oppover de allerede nevnte høydemeterne. Dårlig kondis: check. Dårlig balanse: check. Dårlig føre: check. Naturligvis hadde jeg med meg viktig utstyr tilpasset strabasene. «Pulsmåler? Astmaspray? Redningsvest? Hjertestarter?», tenker du kanskje, kjære leser. Nei, jeg tenker selvfølgelig på sitteunderlag, termos med kaffe og litt å bite i – for hvorfor skulle en ellers kunne motivere seg til slitet som ventet, om ikke det var ei velsmakende lita «gulrot» på lur?

Å kommer seg helskinnet opp er én ting....

Jeg kom meg helt opp, faktisk, banna bein. Men å komme meg hel ned igjen var en ganske annen sak. Det er mye man kan si om meg. Å være bygd for fart er dog ikke én av dem. Etter en hyggelig og velfortjent rast i le for østavinden oppe ved vatnet, var det imidlertid ingen vei utenom nettopp hjemveien. På den ene skuldra satt mitt gloriekledte reisefølge og kom med muntre tilrop, mens frykten for tilbaketuren økte i omfang.

...ned igjen noe ganske annet, på hålkespor.

- Pytt sann, det går bra. Og hvordan skal du i det hele tatt kunne bli bedre på å stå på ski, om du ikke øver? lød det med englerøst fra den kanten.

- Hahahaha! Du blir garantert å brekke hvert et bein i kroppen, repliserte det ondsinnet fra den røde og behornede opponenten på motsatt side.

- Det er jo ikke sånn at jeg har noe valg, sa jeg, før jeg spente på meg skiene og satte utfor etter beste - og i bunn og grunn manglende, evne.

Og hvem fikk rett av de to kumpanene som fulgte ferden nedover bakkene fra orkesterplass; den hvitkledte eller han med høygaffel og horn?

Vel. Jeg sitter jo her og skriver dette til deg, kjære leser, så det er bare å slå fast at optimisten gikk seirende ut av duellen – i det minste ble det ikke helt uavgjort. Men om underlaget er så hardt at skiene knapt lager merke, finnes det rikelig med andre måter å sette spor etter seg i skiløypa på.

Med hilsen

Vera Lill