Skigalskap, eller når hodet vil mer enn kroppen har potensiale til å innfri

Mens 2/3-deler av befolkningen siden nyttår har veltet seg i kamferdrops, Cosylan og sosialt akseptert selvmedlidenhet etter å ha fått besøk av Mr. Flu -ja, selve manneinfluensaen, har en annen stakkar «bare» hanglet. I seks uker har jeg vært litt slapp, men likevel for frisk til at det er noe å snakke om. Derfor skal jeg heller ikke det – i hvertfall ikke mye.

-Når det til nå ikke har hjulpet å holde seg i ro innendørs, kan det umulig skade med motsatt kur, tenkte jeg i formiddag, mens sola skinte og en sniktitt i ytterdøra kunne avsløre at det i tillegg var etterlengtede varmegrader i lufta.

Uten mat og drikke....

Hva slags innfall det var å legge avgårde på smørefrie ski uten stålkant de 270 høydemeterne til Broderstadvatnet? Neimen ikke godt å si. I hvertfall var jeg ikke kommet mange hundre meter avgårde langs det godt og vel ukesgamle skuteroppkjørte skisporet i Sollia, før jeg skjønte at jeg muligens hadde tatt meg hals over hode. Det som i sommerhalvåret er en fin og passe anstrengende ettermiddagstur, skulle snart vise seg å bli noe ganske annet i hvitkledt utgave. Null nysnø, og varme og sol i kombinasjon med nattefrost, hadde preparert løypa godt. Å betegne føret som skarpt er ingen overdrivelse. Et par centimeter av det de vasset i på femmila i Falun i går hadde rett og slett vært et kjærkomment tilskudd.

Nå liker ikke jeg å gi opp noe jeg har satt meg fore, så jeg tenkte «kommer tid, kommer råd», mens jeg fiskebeinet meg trøstig oppover de allerede nevnte høydemeterne. Dårlig kondis: check. Dårlig balanse: check. Dårlig føre: check. Naturligvis hadde jeg med meg viktig utstyr tilpasset strabasene. «Pulsmåler? Astmaspray? Redningsvest? Hjertestarter?», tenker du kanskje, kjære leser. Nei, jeg tenker selvfølgelig på sitteunderlag, termos med kaffe og litt å bite i – for hvorfor skulle en ellers kunne motivere seg til slitet som ventet, om ikke det var ei velsmakende lita «gulrot» på lur?

Å kommer seg helskinnet opp er én ting....

Jeg kom meg helt opp, faktisk, banna bein. Men å komme meg hel ned igjen var en ganske annen sak. Det er mye man kan si om meg. Å være bygd for fart er dog ikke én av dem. Etter en hyggelig og velfortjent rast i le for østavinden oppe ved vatnet, var det imidlertid ingen vei utenom nettopp hjemveien. På den ene skuldra satt mitt gloriekledte reisefølge og kom med muntre tilrop, mens frykten for tilbaketuren økte i omfang.

...ned igjen noe ganske annet, på hålkespor.

- Pytt sann, det går bra. Og hvordan skal du i det hele tatt kunne bli bedre på å stå på ski, om du ikke øver? lød det med englerøst fra den kanten.

- Hahahaha! Du blir garantert å brekke hvert et bein i kroppen, repliserte det ondsinnet fra den røde og behornede opponenten på motsatt side.

- Det er jo ikke sånn at jeg har noe valg, sa jeg, før jeg spente på meg skiene og satte utfor etter beste - og i bunn og grunn manglende, evne.

Og hvem fikk rett av de to kumpanene som fulgte ferden nedover bakkene fra orkesterplass; den hvitkledte eller han med høygaffel og horn?

Vel. Jeg sitter jo her og skriver dette til deg, kjære leser, så det er bare å slå fast at optimisten gikk seirende ut av duellen – i det minste ble det ikke helt uavgjort. Men om underlaget er så hardt at skiene knapt lager merke, finnes det rikelig med andre måter å sette spor etter seg i skiløypa på.

Med hilsen

Vera Lill