Ett skritt fram og to tilbake

Jeg er som tidligere nevnt primært en barmarksturist. Imidlertid er jeg kommet til den konklusjonen at skal en i det hele tatt få sirkulert litt frisk luft i lungene gjennom den lange vinteren, er skigåing intet mindre enn en dyd av nødvendighet. 

Harry Harepus hadde bedre feste enn undertegnede

Alternativet er å utruste seg som et vandrende juletre med lys, glitter og reflekser langs fylkesveien – og like fullt med livet som innsats, mens du teller røde brøytestikker? Motivasjonen renner ikke akkurat på med tanken.

Så – altså: Ski. Dagen i dag opprant med ei blid sol og glisne blondegardiner på himmelhvelvingen, og utferdstrangen presset seg fram fra dypet, gjennom gårsdagen pizza, og til overflaten. Kanskje dette var dagen da jeg skulle hente fram løypeskiene og ta vinterens første skitur i siviliserte strøk? Denne gangen riktignok sidestilt med Karlstad – men der det i det minste ville være oppkjørte skispor. Så langt i vinter er det kun fjellskiene som har fått luftet seg mellom periodene med monsterfrost og kraftige snøfall, med små turer kun i det næreste nærmiljøet her jeg bor, langs en til tider oppkjørt skuterløype langs en traktorvei. Min læringskurve for å smøre ski har vært bratt og brutal, men etter hvert har jeg opparbeidet meg en grei forståelse av faget, og med stadig tilbakemeldinger fra sønnen om full klaff, nok en gang.

Men fjellski er tunge. Også skoene til fjellski er tunge. Det hadde derfor bygget seg opp en barnslig forventning om at det å skulle bytte ut disse med smørefrie ski, ville ikke bli ulikt den følelsen du får når du komme opp av bassenget – bare omvendt. Så lett…så lett…så lekende lett!

Den velsignede isbrua mellom Gullhav og Karlstad!!

Ypperlig dag for en tur i det (smøre)fri

Vinteren har sine fordeler, ikke minst bidrar den til å redusere reiselengden til Karlstad fra 20 minutter og til skarve fem minutter, takket være en velsignet svipptur over elveisen. Klokka var knapt halv elleve på formiddagen, og gradestokken viste -5. Inntil i går hadde det sammenhengende vært godt med varmegrader et par-tre dager før det frøs på. Jeg hadde sant å si ikke tatt høyde for nettopp denne til dels brutale preppingen av skiløypa, der jeg glad og lykkelig plukket mine smørefrie Madshus fram fra boden, før jeg smilende smurte dem med nyinnkjøpt glider (!!! Ja, du leste riktig). Jeg jublet inni meg over velbehaget med å endelig skulle ta på meg de lette og myke skiskoene. Men vel framme ved lysløypa tok det ikke mange minuttene før jubelen stilnet, og ble erstattet av indre verbal dialog av et slag som ikke egner seg på trykk..

Stålis krever sitt, men definitivt ikke smørefritt!

 Dårlig valg

Å gi seg i kast med et hålkespor i verdensklasse på to ski som verken hadde feste eller stålkanter, og der de første to kilometerne i tillegg var tråkket skikkelig hardt av onsdagsrenndeltakere og glade skolebarn på skitur, var ingen god idé. Omtrent like smart som å pakke truger i stedet for strandsandaler til ferien på Playa Del Inglés. Festeprosenten var omtrent som det ville vært på børstet stål, og nedslagskomforten ved fall likeså, altså null. Det ble tidlig klart at det kom til å kreve langt mer enn kvikklunsj og en spansk appelsin for å berge denne dagen.

-Hadde jeg enda kunnet glede meg til tilbaketuren, svor jeg for meg selv mens jeg uten nåde kjempet meg opp alle bakkene, med omtrent like god gli bakover som framover. Men det var utelukket; bare tanken på å sette av ned bakkene med skiene låst i to stålspor var hårreisende.

Konklusjon: Smørefrie ski hentes fram tidligst 1.april!