Målbevisst - men ingen fanatiker!

Gammel, skjeggbevokst skjønnhet

Veien blir til mens man går, mener nå jeg!

- Dette er nesten som på 71 grader nord, sa niåringen oppglødd for ei tid siden, da vi var på vandring fra Korris på Målsnes med kurs for Navarstorvika med pølser, kaffekjel og litt annet snadder i en king size dagstursekk. Jeg holdt klokelig inne latteren som var min umiddelbare reaksjon over sammenligningen, all den tid turen foregikk etter en riktignok kupert men ellers fredelig sti, og i høyden tok 25 minutter. Men når sant skal sies er jeg ikke helt sikker på hvor lang tid vi brukte på gåturen. I det jeg kommer ut i naturen, opphører den innebygde tidsregningen min, noe jeg har forstått også betegnes som å være i flytsonen. Der alt stemmer og du lever med samme oppmerksomhet og påkoblete sanseapparat som du gjorde da du var barn, da en halv time igjen til Barne-TV kunne være ulidelig lenge å vente, eller du måtte bli hentet ned av skogen da det ble kveld for tiden gikk så altfor fort. Ettersom jeg selv er en mester i å gjøre selv enkle turer om til rene ekspedisjoner, innså jeg raskt at jeg var den siste til å gjøre narr av min egen sønn. Eplet faller som kjent ikke langt fra stammen, og for meg består målet med å gå på tur av langt mer enn kun det å komme fram til et bestemmelssted. Og akkurat sånn vil jeg også ha det.

Jeg liker å gå på tur, det tar bare litt lenger tid

Natur som terapi

Jeg har mange ganger lurt på hva som ligger til grunn for at jeg som oftest ender opp med dobbelt tidsbruk på selv de enkleste turløypene? Det som er beskrevet som en halvannen times tur, tar meg gjerne tre timer, og på halvdagsturer ender jeg på samme vis som regel opp med å bli borte store deler av dagen. Gjerne med altfor lite mat og drikke med meg, slik at det er en kald, sliten og sulten utgave som mer eller mindre vakler de siste kilometerne tilbake til bilen. Men likevel fornøyd. For jeg har alltid med meg litt mer tilbake enn da jeg gikk. Og det er alltid noen utfordringer som har fått komme til overflaten og luftet seg, refleksjoner som kan bidra til at i utgangspunket umake brikker faller på plass.

Jeg har innsett at min måte å gå på tur på unektelig må skille seg fra det som er sedvane for folk flest. Kan det være fordi jeg har noen kilo ekstra vekt å bære på? Kanskje, men jeg tror ikke det er hovedårsaken. Kan det kanskje heller være at jeg er en barnslig, det vil si oppmerksom, turgåer?

Naturen virker på meg til å være full av små underfundige mirakler og historier som krever at en må stoppe litt opp og gå dem nærmere etter i sømmene. Et spesielt blad på bakken, fugler som flyr forbi, et flott spindelvev, noen bær som må smakes på, et vann der omgivelsene speiler seg majestetisk eller bare – som i dag, flotte farger og små undere som hører høsten til, som må nytes.

Redde for fredelige meg? Godt dere ikke vet hva som venter...

Depressiv årstid

Innerst inne synes jeg høsten er vemodig, det er som å være liten og bli sendt til sengs altfor tidlig på en lørdagkveld i forhold til hva du selv synes er passende. Har jeg kanskje ikke ventet gjennom hele den lange vinteren på sommerens komme? Jeg føler meg aldri helt klar til å ta fatt på en ny runde med mørketid og savn, og blir nærmest litt provosert over alle som lovpriser denne dødens årstid. Så i ettermiddag gikk jeg meg en tur kun med det for øye å gi høsten en sjanse til å åpenbare sin skjønnhet, se om det i det hele tatt var noen formildende omstendigheter å spore.

Det aller mest åpenbare slo meg raskt: det var ingen fluer, det var ingen mygg eller andre blodsugende insekter som kan gjøre skogturen ekstra plagsom på sommeren. Jeg så et granmeispar som flørtet vilt med hverandre i et tre, og det ganske utenfor sesong, og det var hyggelig å overvære. Luften var klar og frisk og fylt med modne dufter, ikke forråtnelse og jord slik som det ofte er om våren, men mettet med sødme og liv. Og trærne har så smått begynt å slippe sine blader som har som jobb å ligge som et beskyttende teppe på skogbunnen, og som også gjør at skogen ikke føles fullt så tett å bevege seg gjennom. 

Når sommer kommer sent...

 Javel, da!

Når sommeren ikke blir som forventet, er small talk nummer én:
-Ja, vi kan no enda få en fin høst!
Her i nord kan disse ordene overhøres allerede fra en mistrøstig juni av. Og så dette som «alle» synes å trekke fram; de flotte fargene! Ungdommens friskhet og klare grønne farge har også i planteverden måttet vike for alderens patina etter som sommeren er blitt avløst av høsten, noe som gjør at egenarten hos hvert enkelt blad trer fram: Det finnes ikke to løv som har nøyaktig likt mønster, og dét var en hyggelig oppdagelse. Mangfold appellerer som kjent i langt større grad til meg enn konformitet.

Min tilbøyelighet til å gå på tur som en engelsk springer spaniel, med nesa i bakken og på evig jakt etter spennende skatter, innebærer at det som for de fleste andre vil kunne regnes som en liten ettermiddagstur, noe de nesten pliktskyldig gjør unna etter jobb før middag og henting og bringing på fotball og turn, i min verden blir til mye mer. En liten oppdagelsesreise, mitt eget 71 grader nord. I vår flotte natur – men også, skulle det vise seg, i meg selv.

Jeg kom omsider fram til Akkavarden på toppen, og kunne nyte synet av både solgløtt og tåkedotter