Om kniver, ulykksalige hendelser og andre snodigheter

Det var en rekordvarm sommerdag av den sorten en venter på og lengter etter gjennom hele den lange vinteren, og som ikke har for vane å ramme oss for ofte her i nord: En dag som skapt for svalende sjøluft og måkeskrik, vind i håret og tang mellom tærne. En i utgangspunktet deilig dag, gjort om til en lidelse i form av jobb inne på varmt kontor, der effekten av å åpne vinduet var omtrent likt det å sjekke om pizzaen  ovnen begynner å bli ferdig stekt. Men alt har en ende, også arbeidsdager, og selv om det virket som det tok et halvt liv, kom omsider den velsignede timen da jeg kunne pakke sammen det svette arbeidet mitt og forlate bakerovnen.

- Nei, innlandet er ikke noe blivende sted, fant jeg raskt ut da jeg kom ut i ettermiddagen, og heten formelig slo mot meg. Valget var heldigvis rimelig enkelt, så jeg hentet minstepoden, som da gikk i barnehagen, pakket det mest nødvendige - hvilket betyr fylte bilen, og satte kursen mot kysten. Planen var å bade, grille, campe og ligge i telt – og kanskje mor til og med kunne nyte et glass kjølig hvitvin i vakker midnattssol.

Ei hjelpende stang – eller to

Endelig ved sjøen "vår"!

Og avgårde bar det. Sjølufta var akkurat så livsgivende som jeg hadde drømt om på forhånd, og vi hygget oss aldeles strålende ei god stund, mens kroppstemperaturen gradvis sank ned til et nærmest normalt nivå. Men da jeg skulle gå i gang med å sette opp teltet, fant jeg til min forbløffelse at teltstengene slett ikke var der de skulle, burde og i grunnen var forpliktet til å være! I ettertid viste det seg at nettopp dét teltet hadde vi ikke brukt på et par år, siden den gangen vi kjørte til Kristiansand, og dermed befant de svikefulle teltstengene seg trygt i takboksen, uten at de på noe tidspunkt ga seg til kjenne. Gode råd var dyre: Skulle vi tilbringe natta i det fri med ganske enkelt og surre oss inn i teltduk og soveposer? Mygga var i et hissig lune, så vi besluttet å ringe og få noen til å komme med et annet telt til oss. Så lærdommen jeg tok av dén hendelsen, var at det sjelden er grunn til å bekymre seg – har du mobiltelefon blir det alltids ei råd.

Legg tilbake!

Stedet vi valgte å campe på hadde noen improviserte benker av halve tømmerstokker, og ei bålgrue. Min reddende engel i skinnende Volvo som kom med teltet, stakk hånda inn under en av benkene og trakk fram en kniv. En riktig fin liten kniv i lærslire var det, og han foreslo at femåringen sikkert kunne ta den. Umiddelbart fikk jeg en følelse av at det var feil, det skulle vi overhodet ikke gjøre.

- Legg den tilbake igjen, vi skal så visst ikke ta med oss den kniven der, sa jeg på en merkelig innskytelse, og uten at jeg helt nøyaktig visste hvorfor.

Ikke det at jeg er spesielt tyvaktig av meg, men en gang i min grønne ungdom slumpet jeg til å finne en flott kniv på et øde svaberg, som har vært med meg på utallige turer og vært til mye nytte og glede. Like fullt følte jeg sterkt for å legge tilbake den lille kniven denne gangen. Og slik ble det.

Frokost i det grønne er alltid koselig, det synes ihvertfall poden.

Tok sjansen

Vi sov godt i teltet. Det vil si, den ene timen tjeld, måse og terne tok seg en pause i skjellsordkonkurransen som fant sted kun få meter unna teltet, nede på leira. Note to self: Husk og sjekke flo- og fjærekalenderen, og sørg for å sikre deg skjønnhetssøvnen mens det er flo! Neste morgen så vi at det tok til å samle seg mørke skyer i horisonten, og min sønn og jeg tenkte å forsøke og kaste litt etter småseien og se om det var mulig å få middag til oss og katta før det tok til å regne og vi måtte sette kursen hjemover. Fiskestengene hadde jeg i takboksen, (jada, i takboksen, sammen med de hersens teltstengene som jeg fortsatt ikke ante var der.) Ganske raskt ble det klart at jeg hadde glemt fiskeveska hjemme, (det var da voldsomt...) Skulle vi nå slumpe til å få fisk, hva skulle vi da gjøre? Det var da jeg kom på den kniven vi fant dagen før og som lå stukket under benken. 

-Skitt au!, tenkte jeg, vi låner den med oss mens vi kjører bort til moloen og prøver fiskelykka. Som tenkt, så gjort – kniven ble plukket fram fra mosen og lagt i bilen.

Uhell og pine

Det er utrolig alt en må ha med seg på telttur. Her er det to minutter til den fatale hendelsen som frarøvet meg normalt ganglag i to uker

Det var dårlig med fisk å få denne dagen, så vi ga oss etter kort tid, og dro tilbake igjen for å begynne å pakke sammen og bryte leir før vi risikerte at alt ble kliss vått av regn. Det er utrolig hvor mye rart – ved siden av teltstenger, man ”trenger” for ei overnatting i fjæra, så det ble en hel del turer til og fra bilen på poden og meg. Veien fra stranda og opp til bilen besto av en om lag 75 meter lang sti gjennom skogen, og det var fortsatt varmt og godt, så vi gikk på bare føtter. To ganger i løpet av bæringa og pakkinga i bilen fant jeg den lille kniven på bakken der den hadde falt ut av bagasjerommet på bilen. Og hver gang plukket jeg den opp og la den åndsfraværende inn i bilen igjen. Ikke lenge etterpå slo jeg lilletåa mi mot en stein på stien så den regelrett ble kløvd, og blodet silte. Jommen sa jeg skitt au og det i varierende rekkefølge, for det var i grunnen ufyselig vondt!

Tilbake med deg!

Jeg hinket meg, blødende og såret, opp til bilen med sakene jeg hadde i hendene – bare for å finne den tyvlånte kniven på grusen, nok en gang falt ut av bilen.

- Nei, nå er det jammen meg nok, du skal tilbake, din ulykkesbringende vanskapning, ellers tør jeg ikke å kjøre hjem, svor jeg for meg sjøl.

Bestemt plukket jeg kniven opp, haltet etter beste evne ned til campen og puttet kniven tilbake der den hadde ligget til å begynne med. Nå kan jeg le litt for meg selv av denne idiotiske hendelsen. Vi kommer sikker til å dra på utflukter til det samme stedet flere ganger, og det kan hende at jeg faller for fristelsen til å stikke handa inn under benken og kjenne etter om kniven fortsatt befinner seg i mosen der. I så fall kan jeg med sikkerhet si at den skal få bli der den er. Overtro? Tja, det er mulig. Men kløvde tær er for vondt til at det frister til en mulig gjentakelse.