Nærturen som ble ganske fjern

BARDUFOSS: Påska er som skapt for å gå lange skiturer. Det fikk jeg erfare i dag.

Skjærtorsdag. Endelig «ordentlig» påske, og nok en dag med nydelig vær. Nå som Fysak Målselv har lagt opp til vinterserie på toppturfronten, hadde jeg allerede vært og sanket koder på Sundlifjellet mandag og i skihytta i Karlstadskaret i går. Den videre værmeldinga for påska var i beste fall tvetydig, slik at det var om å gjøre å utnytte dagen i dag på beste måte.

- Greit å gjøre unna de verste gjørmeveiene før jeg gir bilen en vårvask, tenkte jeg, og dermed falt valget på Andsfjellet og Blåbærhaugen. Den turen har vi tatt flere ganger om sommeren; en fin halvannen- til to-timerstur som yngstesønnen gjennomførte første gang da han var bare tre og et halvt år gammel. 

Rett borti høgget, eller..?

Jeg er ingen virtuos av en skiløper, for å si det sånn, og går på ski mest fordi jeg ikke kan forsvare og sitte hjemme i sofaen og drikke kaffe og vente på barmark ni måneder i året. Åtte varmegrader i lufta og delvis skyet opphold som turvær, krever absolutt kaffetermos i sekken, ja, kanskje det aller viktigste i tillegg til en halvliter vann. Kvikklunsj? Neisjda! Det virket ganske unødvendig– det var jo tross alt kort tid siden frokost og lenge igjen til det skulle være nødvendig med påfyll av fôr. Og Blåbærhaugen var jo rett borti høgget, så og si, så den saken var rimelig grei.

Stemningen på topp!

Jeg klatret meg opp den først gjørmete, og deretter sørpete, Rakettveien med bilen på lavgir, mens jeg lette etter startsted for vinterruta til Blåbærhaugen som skulle være om lag 2,5 kilometer oppe. 

Så var jeg framme. På med ski, og ut på eventyr!

Nå skal det nevnes at turen til Blåbærhaugen i fjor sommer var den mest forhatte av alle toppturene, ene og alene på grunn av et hersens vått underlag, mens det etter bare en halv time i løypa i dag fort ble konkludert med at dette måtte være den beste så langt i vinterserien.

FINE LAVFJELLET: Fortsatt glad og fornøyd over å ha valgt den perfekte påsketuren for en strålende vakker Skjærtorsdag. 

Tvilen kommer sigende

Skiløypa var ikke merket, men jeg tenkte at om jeg bare fulgte det oppkjørte skisporet, ville dette logisk sett føre til Blåbærhaugen, og den alene.

To steder delte løypa seg; først etter kun noen hundre meter, der jeg traff en ung kar som sa at jeg skulle fortsette rett fram. Etter ei god stund kom jeg til nok et løypekryss, der jeg først prøvde meg på den som avvek fra traseen og hadde peiling til høyre og beint opp i skogen. Jeg syntes imidlertid skisporet så mye dårligere ut, ble skeptisk, snudde og fortsatte videre rett fram. Det kan forklares på to måter: A) Jeg hadde ingen anelse om hvor løypetraseen var forventet å skulle være, og B)Jeg ante ikke at det var mulig – og dessuten veldig populært – å gå fra Møllerhaugen og hit til denne delen av Andsfjellet, på ski.

WTF??

Så jeg fortsatte trøstig – men snart på grensen til mistrøstig - i retning Vakkerhumpen, da, på mine billige, smørefrie ski, med et stadig mer sviktende håp om å finne ei løypegrein i retning Blåbærhaugen, ettersom jeg allerede hadde gått i hvertfall ei mil lenger enn jeg i utgangspunktet forventet, og det i helt feil retning. Sola gikk bak en sky, jeg bevilget meg rask kikk på telefonen, der Google Maps ønsket meg velkommen og opplyste om fasiliteter i Sørreisa. Sørreisa?? Ikke akkurat den kommunen jeg forventet, langt mindre håpet på, å befinne meg i.

Det var bare å snu og gå tilbake, og starte for andre gang på den løypa som gikk liksom rett opp, og der det etter hva jeg kunne se, kun hadde gått ett eneste menneske foran meg. Glade tanker om godt vær og lett terreng smuldret i takt med høydemeterne oppover lia.

Hurra, folk!

FURET, VÆRBITT:Der var du, din jævel, jeg fant deg til slutt!

Omsider kom jeg opp der terrenget åpnet seg, og med tanke på manglende ferdsel etter sporet jeg selv hadde fulgt, var det så jeg nesten ikke kunne tro mitt hell da jeg fikk øye på folk litt høyere oppe. Og i tillegg ei mye større og langt mer trafikkert skiløype. Jeg skyndte meg alt det mine trøtte bein og armer maktet, tross alt hadde skrotten livnæret seg på én ørliten kopp kaffe og noe kaldt vann på de tre og en halv timene jeg allerede hadde vært på tur. Jeg kauket til mennesket like før hun skulle til å sette avgårde i motsatt retning.

- Kan du være så snill og si meg hvor i all verden jeg er?!!

Leende kom hun meg i møte, og hun kunne fortelle at jeg var den andre (joda, godt gjettet) personen den dagen som hadde kommet forvirret inn fra det samme sidesporet og spurt henne akkurat det samme spørsmålet. Først da de gikk til Veltasetra, og nå som de var på hjemveien, bare det at mens jeg lette etter veien til Blåbærhaugen, skulle den andre til Vakkerhumpen.

Sliten, sulten - men takknemlig

Det hyggelige eldre ekteparet tok seg av en forvillet skigåer og kunne opplyse om at jeg var på rett vei – bare litt utenfor den mest trafikkerte løypa. Etter litt navigering og peking av retninger, ble det klart at jeg faktisk ville kommet til et skiltet kryss om jeg hadde fortsatt mot Vakkerhumpen. Men du store verden for en omvei til Blåbærhaugen, og en jeg slett ikke var forberedt på. 

Og Blåbærhaugen var langt mer prominent i vinterskrud enn sommerkledt, så den var ikke vanskelig å se, når jeg først bare kom høyt nok opp.

Etter et kjapt styremøte mellom hode, blodsukkernivå og høyre- og venstre kroppshalvdel, ble det klart at ingen av oss var stemt for å ta den lange – og helt absurde - omveien om Krokbekktjønna, i retning Sørreisa. Nå var det kun ei retning som gjaldt, og det var strake vegen – mest mulig i luftlinje - ned til bilen. Koste hva det koste ville.

Det snille paret loset meg til gapahuken ved Hjerkinlia, og pekte ut retninga jeg måtte ta for å komme til løypestart.

Og du, min venn skal aldri, aldri mer bli igjen.
I likhet med et ordentlig turkart!

Att og fram ikke nødvendigvis like langt

Med hjertet i halsen og med kursen staket ut beint mot Istindan, som om fjellmassivet skulle være sjølveste Betlehemstjerna, bar det avgårde utfor bakkene. Mykt og fint var det tross alt å kjøre utenfor løypene, og etter en halv times sikk-sakk-kjøring med skrikende kneledd og hofterotatorer, kom jeg inn på hovedløypa fra venstre akkurat der jeg hadde stanset første gang og lurt på retninga, og blitt loset rett fram.

Halleluja, sjelden har jeg blitt så glad for å se et kjøretøy, og himmel på jord var det å synke ned i førersetet. En kikk på klokka viste at den var 16.15. Fem timer hadde jeg virret rundt på Andsfjellet med kun to fem-minutters kaffepauser.

Jeg mener fortsatt det var den fineste turen så langt i vinterserien. I hvert fall kan det bli det. Når jeg bare vet i det jeg starter at det kommer til å ta langt mer enn to timer før jeg kan forvente å være tilbake igjen.