Jag trivs bäst i öppna landskap

Da jeg mot slutten av august 2015 tok meg i å oppsummere sommerhalvårets utøvelse av friluftsliv, innså jeg til min skuffelse at det ikke var rare greiene.  

To teltovernattinger hadde jeg riktig nok bak meg, men begge som følge av sosiale anledninger av 10-12 timers varighet, der en sånn passe rødvinsmarinert kravlet seg inn for noen kjærkomne timer i soveposen. Hva var nå dette å skryte av? Og det i selve friluftslivets år?

Som kjent kom sommeren for fullt først de to siste ukene i august, hvilket vil si at det som måtte skje av overnatting ute i så fall måtte bli uten niåringen. Hans ferie var dessverre over, og han selv solid på plass i skolehverdagen igjen, mens jeg i mitt frilansparadis kan gjøre omtrent hva jeg vil - når jeg vil. En gløtt på langtidsvarselet til yr førte til en rask erkjennelse om at det begynte å haste, da det kun var to dager til med sånn ganske sikkert godvær, før den høstlige hverdagen ville innhente oss med regn og kaldvær igjen. Igjen!

Uvant store forhold

Skyggene blir lange uten at kulda på noen måte setter inn.

Etter å ha hørt mye om Sørvikas fortreffelighet som utfartsdestinasjon, bestemte jeg meg for å ta et lite cruise dit. Ettersom jeg ikke har båt, ble Renaulten for anledninga oppgradert til landcruiser. Og det var langt fra feil å være grønn Laguna i Sørvika, for maken til sydhavslagune har jeg knapt sett andre steder enn i sydhavet! Ikke nok med at den herlige Malangsfjorden drønnet inn med saftige brenninger på den hvite sandstranda, over hele friområdet var det flust med steder der det skulle være nærmest umulig å ikke oppleve et herlig døgn under en kjempeåpen  himmel. For ei fjordingshoppe fra de indre delene av Malangen, var det som en ny verden nesten her ute på yttersida. Sammenlignet med Sætersletta der jeg vanligvis pleier å telte, var det nærmest som å få tilgang til hele konfekteska og ikke kun den ene biten. Her var det plass. Her kunne jeg puste. Frihet.

Til fjells!

Jeg valgte å handle inn forsyninger til turen på Coop'en i Rossfjordstraumen. Grilling var selvsagt på programmet, det var godt over 20 grader og sommerlig på alle vis. Foran kjøttdisken slo jeg slukøret fast at det ikke fantes ett eneste produkt for grilling bortsett fra pølser. Da jeg litt overrasket bemerket at det var smått med grillvarer, var svaret at det liksom var litt utenfor sesongen. Det var i grunnen nytt for meg, da. Men, ettersom jeg ikke hadde noe krydder med meg, var ett alternativ frosne sommerkoteletter, som i grunnen ikke er på favorittlista mi, men tross alt er røkt og saltet og ellers ferdig til bruk.

Grillskiver og flintstek var det ikke lenger sesong for hosCoop Marked i Rossfjorden - men Sommerøl fra Mack hadde de!

Før jeg dro hjemmefra hadde jeg for sikkerhets skyld også tatt en kikk i Turkalenderen 2015, og jammen fant jeg ikke ei turløype som startet fra Sørvika og gikk til Varanfjellet. Nå har jeg bodd lenge nok på innlandet til å ha lært meg og hanskes med både bjørn og elg, så en varan eller to skulle jeg nok også rå med, tenkte jeg. De frosne kotelettene ville også få mulighet til å tine, samtidig som de to ølboksene holdt seg kalde og gode. En vinn-vinn-situasjon.

God og varm

«En times rolig gange til den nordre varden», sto det i turbeskrivelsen. Og rolig tempo ble det såvisst, for det var jammen den bratteste turen så langt i år!

Hurra! Selje og vie som er LAVERE enn kjerringrokk.

.

Bevæpnet med banan mot evt. varan

Den lille hvite prikken på midten av bildet er Sørvika, der turen startet fra.

-Én times rolig gange, jommen sa jeg smør – skulle likt og sett beinlengden på vedkommende som står for dén kommentaren, peste jeg i varmen, mens jeg forserte høydemeter for høydemeter. Men til min store overraskelse var jeg framme på ikke så mye mer enn én klokketime – skjønt mitt indre urverk ga beskjed om det dobbelte.

Når en som jeg er mest vant med å gå på tur i skogene i Målselv, er det ganske enkelt herlig å ha andre lukter, annen og ikke minst mindre vegetasjon og ingen insekter med seg på turen. Med jevne mellomrom var det hengt opp oppmuntrende tilrop på treplater for å hjelpe på motivasjonen til å ikke gi opp halvveis, hvilket jeg kanskje nettopp derfor ikke gjorde, og jeg kom meg velberget både opp og ned.

Campen bada i kveldssol

 Det ble en fantastisk kveld i Sørvika. Da de siste badegjestene forlot ved 20-tida, ble jeg helt aleine igjen. Det er det største området med «villmark» jeg har befunnet meg på alene på så lenge jeg kan huske. Det er liksom alltid folk tett innpå meg, både her jeg bor og ellers i hverdagen. Det var en kriblende og spennende følelse og kjenne på, og samtidig som det kjentes litt skummelt, var det mer enn noe annet bare befriende. Og solnedgangen farget himmelen ildrød i flere timer og så lenge jeg var oppe og hygget meg i mørket med bålet mitt. Og morgenen etter hadde jeg det privilegiet og vandre uforstyrret rundt på "min egen" sydhavsstrand i flere timer. Så camping ved kysten er virkelig ikke å forakte når det er godvær. Og en har godt selskap!