Oppvekst, inspirasjonskilder og andre vannvittigheter

Under falskt flagg

Ikke tro på alt du hører, kjære leser, sånn som at jeg er malangsværing, eller enda verre; balsfjording. Du tror kanskje at jeg trådte mine arvede barnesko ytterligere skjeve mens jeg lykkelig samlet rekved til troll, brukte hårspenner av krabbeklør eller arrangerte marflo-derby blant tang og tare i sørfjordfjæra? Jeg gjorde nok det også, men ikke i all hovedsak. Sannheten er at jeg vokste opp midt i tjukkeste kongleskogen og faktisk ikke lærte å svømme før jeg var tjue år. Når jeg av og til kommer til å si at jeg savner kysten, er det i realiteten vann jeg lengter etter. Vann. Smak på det – en blir nesten tørst bare av å uttale ordet. Salt eller ferskt - det spiller mindre rolle, men når alt kommer til alt, er vann på mange måter barndommen min oppsummert i ett enkelt ord. Denne naturskapte forbindelsen mellom ett hydrogen- og to oksygenatomer er i min tankeverden det samme som å dykke ned i ei rikholdig minnebok. Suset og bruset fra et stryk i det fjerne får meg til å minnes lyden jeg sovnet til hver kveld og våknet til hver morgen. Storfossen, het han som hvisket meg i søvn, og han var konge av et magisk rike av grønn glede og fantastiske eventyr. Men det er ei annen historie, ei som mine eldre og langt mer uredde søsken trolig kan fortelle langt bedre enn det jeg, den lille, engstelige attpåklatten, kan.

Rafting uten flåte

La oss denne runden også glemme alle vannets mytiske og symbolske betydninger, det er uansett

uten relevans i denne historien. Og fostervann blir dermed også uinteressant, ettersom hver og en av oss har nøyaktig samme erfaring i så måte. Betydningen av vann for meg, her og nå, er kort og godt rammen rundt en rekke opplevelser som endte opp med å bli mine beste minner fra oppveksten.

Det hele startet – så rart det kan høres, nettopp i denne bjørke- og kongleskogen som omkranset huset vårt, men der det også snodde seg ei lakseelv med det slående navnet Lakselva, mellom bjørkeleggene. Her badet og tjuvfisket unger på tvers av generasjonene fra tidlig juni og hele sommeren gjennom. Har du kjent på den følelsen å vasse ut i strie, grønne vannmasser uten helt å vite om neste skritt fører deg på dypere vann eller på tryggere grunn, i dette magiske opp-ned-synsbedraget en elvebunn kan skape? Kjent den skrekkblandede fryden idet tyngdekraften som ved et trylleslag blir opphevet og beina ikke lenger har kontakt med bunnen, og det påfølgende kicket ved å bli ført avgårde med strømmen? Lakselva var som tidligere nevnt en dårlig svømmelærer, men du verden for en kul barnevakt! Den var vår helt egne lekeplass som vi hadde til fri benyttelse sommeren gjennom, helt til Elvekari gjorde krav på territoriet utpå senhøsten. Det falt meg aldri inn å utfordre hennes autoritet, vi holdt respektfullt avstand, spesielt om våren og til elva igjen var isfri og trygg.

Farsarven

I likhet med mange jeg kjenner, hadde Lakselva stille og fredelige soner, men bød også på partier som visse perioder av året bruste og buldret litt ekstra – ikke helt ulikt sånn som jeg husker pappaen min. Det er faktisk ingen løgn å si at han buldret – irritert eller glad, stemmen hans bar som de lavfrekvente rumlingene til elefantene på den afrikanske savannen, tilsynelatende kilometervis. En trekkspillende buldrebass som i tillegg til å videreføre gleden over naturen, også i likhet med mamma ga fra seg sterke gener av både viljestyrke, oppfinnsomhet og musikalitet som vi søsken i likhet med våre etterkommerne, åpenbart har hatt nytte og glede av gjennom livet. Pappa var innimellom full av spillopper og humoristiske innfall, og han kunne banne sammenhengende i flere minutter uten å bruke ett eneste tabuord. Han hadde vanskelig for å forstille seg, og var så usnobbete at det i seg selv nesten var på grensen til snobbete, men han slo hardt ned på dem som lot som om de var noe annet enn det de var. Han var det en kan kalle en ordentlig «pellementmaker», gamlingen; en samfunnsengasjert og ærlig arbeidskar som kompromissløst uttrykte hva han tenkte, mente eller følte til enhver tid – uten tanke for om du ville høre eller ei. Selv om vi ungene av og til kunne bli litt flaue over den noe «tøylesløse» adferden hans, tar jeg i voksen alder meg selv stadig oftere i å si og gjøre mange av de samme tingene, i nøyaktig de samme situasjonene. Circle of life. Eplet og stammen.

Lever videre

Pappa døde i dag, den fjerde mars, for nøyaktig tjue år siden, og det var nettopp denne innsikten som satte i gang dette mylderet av tanker som jeg nå har prøvd å sette ord på, om hva foreldrene har å si for de holdninger og verdier vi ender opp med å ta med oss gjennom livet. På samme måte som elva var lek og moro, var elva ham – pappa. Hans glede over å være i naturen og ikke minst fiske, har blitt ført videre til både meg og mine søsken, i likhet med det å gripe dagen og bare følge et innfall.

- Mor, nå pakker vi i bilen og drar på tur, kunne han finne på å si. Dermed pakket mor i bilen, og innen kort tid var vi på veien, med min eldre bror og meg både oppspilte og småkranglende i baksetet. Usikret, selvsagt, og innhyllet i den karakteristiske folkevogn-atmosfæren som besto av like deler bensin-dunst og lavt skydekke fra Tiedemanns Blå. Disse turene gikk ofte til elver med rike fiskeforekomster, der vi ungene gikk på utallige ekspedisjoner og fikk sove i telt. Ferskvann og ved, det måtte det være, og som campingunger i bushen tok vi del i både rikdom, visdom, skrubbsår og svidd bacon. Det å hive seg rundt og dra og campe etter å ha overveid saken rimelig kort tid i forveien, har jeg selv praktisert sammen med mine barn, og hatt stor glede av det. Og forhåpentligvis bidratt til noen gode barndomsminner også for dem.

Morsarven

Er det ikke rart hvordan enkelte datoer nærmest kan la det gå sport i å gjenta seg? Jeg har fortalt deg, kjære leser, mye om mitt faderlige opphav, men saken er at også mamma gikk bort den fjerde dagen i en måned, nærmere bestemt juli for snart to år siden. Glad i naturen og i fysisk aktivitet som hun var, har også hun en vannfast plass i denne historien. Som eldstemann i en tallrik søskenflokk fikk hun tidlig lære seg å ta ansvar, og allerede som åtteåring dro hun i ensom majestet ut med robåt og fisket, uten å kunne svømme et eneste tak. Hvilket hun heller aldri tok seg bryet med å lære på noe tidspunkt i livet, for som hun sa:
- Ka man skal drive og dætte ut av båten for?
Og hun fisket middag til både fiskeglupske katter og seg selv inntil ganske få år før hun gikk bort.

Tidligere denne uka, da jeg bakset meg på topptur med ski på beina, tenkte jeg også på henne. Mamma var virkelig rå, også på ski, og ikke engang de bratteste hengene i Svartåsen på andre sida av elva så hun på som for vanskelige. Jeg var allerede da livredd, mens hun bare frydet seg og lo høyt og lykkelig. Sterk som en bjørn, og uredd som en moskus. Om sommeren og høsten var det bærsanking i den samme åsen, og hvem vet hvor mange turer den snille og oppofrende mora vår har tatt over elva med først barn og siden barnebarn på ryggen. For steinene kunne være sleipe og lumske og strømmen sterk, og omsorg lå i hennes natur. Mamma med oppbrettet bukseben og bærspann, vassende mens hun «au'er» seg for steinene samtidig som hun leter etter fotfeste i strømmen, er et kjært minne. Trygt og godt.

Vann-skelig omsorg

Som minstebarn og attpåklatt var jeg ofte med mamma ut i robåten for å juksefiske. Da vi kom i land igjen, ville hun sløye fangsten og lokke til seg måsene, mens jeg satt pent og pyntelig i fjærsteinene og lekte med skjell. Vi fikk ikke innlagt varmtvann før i 1980, inntil da var det fram med den store kjelen hver gang det skulle vaskes kopper – eller kropper, for den del. Til forskjell fra oss har mamma sitt forhold til vann nok ikke alltid vært like lystbetonet. Brønnen kunne tørke inn om sommeren, eller vannet kunne fryse om vinteren, og da startet slitet. Å skulle bære inn vann i store baljer fra elva, eller ta snø inn til tining, er ingen jobb for pingler. Heller ikke vaske og skylle klær for hånd. Mitt moderlige opphav hadde nok mang ei stri tørn når vannet i kranen tok slutt. Om pappa lot oss ta del i gledene ved å ha vannet som kilde til rekreasjon, har mamma i høyeste grad tatt støyten for oss alle sammen med å sørge for å gi oss vårt daglige både brød og vann.

Så jeg har altså vokst opp med to foreldre, den ene ild og den andre luft, som så nytten og verdien i å bygge hus og slå seg ned der det var vann. Og som tok oss unger med ut på turer til steder som i grunnen ikke skilte seg ut i nevneverdig grad. Og jeg? Jeg vil alltid sette pris på å ha tilgang til vann i alle varianter: ferskt, salt, varmt eller kaldt. Både nært og fjernt, opprørt eller blikkstille. Og om en skal oppsummere det hele, er kanskje lærdommen at det ikke er så viktig hvor du er, men hvordan? Og at ikke all rikdom kan kjøpes for penger.  

                                        Vera Lill

Skigalskap, eller når hodet vil mer enn kroppen har potensiale til å innfri

Mens 2/3-deler av befolkningen siden nyttår har veltet seg i kamferdrops, Cosylan og sosialt akseptert selvmedlidenhet etter å ha fått besøk av Mr. Flu -ja, selve manneinfluensaen, har en annen stakkar «bare» hanglet. I seks uker har jeg vært litt slapp, men likevel for frisk til at det er noe å snakke om. Derfor skal jeg heller ikke det – i hvertfall ikke mye.

-Når det til nå ikke har hjulpet å holde seg i ro innendørs, kan det umulig skade med motsatt kur, tenkte jeg i formiddag, mens sola skinte og en sniktitt i ytterdøra kunne avsløre at det i tillegg var etterlengtede varmegrader i lufta.

Uten mat og drikke....

Hva slags innfall det var å legge avgårde på smørefrie ski uten stålkant de 270 høydemeterne til Broderstadvatnet? Neimen ikke godt å si. I hvertfall var jeg ikke kommet mange hundre meter avgårde langs det godt og vel ukesgamle skuteroppkjørte skisporet i Sollia, før jeg skjønte at jeg muligens hadde tatt meg hals over hode. Det som i sommerhalvåret er en fin og passe anstrengende ettermiddagstur, skulle snart vise seg å bli noe ganske annet i hvitkledt utgave. Null nysnø, og varme og sol i kombinasjon med nattefrost, hadde preparert løypa godt. Å betegne føret som skarpt er ingen overdrivelse. Et par centimeter av det de vasset i på femmila i Falun i går hadde rett og slett vært et kjærkomment tilskudd.

Nå liker ikke jeg å gi opp noe jeg har satt meg fore, så jeg tenkte «kommer tid, kommer råd», mens jeg fiskebeinet meg trøstig oppover de allerede nevnte høydemeterne. Dårlig kondis: check. Dårlig balanse: check. Dårlig føre: check. Naturligvis hadde jeg med meg viktig utstyr tilpasset strabasene. «Pulsmåler? Astmaspray? Redningsvest? Hjertestarter?», tenker du kanskje, kjære leser. Nei, jeg tenker selvfølgelig på sitteunderlag, termos med kaffe og litt å bite i – for hvorfor skulle en ellers kunne motivere seg til slitet som ventet, om ikke det var ei velsmakende lita «gulrot» på lur?

Å kommer seg helskinnet opp er én ting....

Jeg kom meg helt opp, faktisk, banna bein. Men å komme meg hel ned igjen var en ganske annen sak. Det er mye man kan si om meg. Å være bygd for fart er dog ikke én av dem. Etter en hyggelig og velfortjent rast i le for østavinden oppe ved vatnet, var det imidlertid ingen vei utenom nettopp hjemveien. På den ene skuldra satt mitt gloriekledte reisefølge og kom med muntre tilrop, mens frykten for tilbaketuren økte i omfang.

...ned igjen noe ganske annet, på hålkespor.

- Pytt sann, det går bra. Og hvordan skal du i det hele tatt kunne bli bedre på å stå på ski, om du ikke øver? lød det med englerøst fra den kanten.

- Hahahaha! Du blir garantert å brekke hvert et bein i kroppen, repliserte det ondsinnet fra den røde og behornede opponenten på motsatt side.

- Det er jo ikke sånn at jeg har noe valg, sa jeg, før jeg spente på meg skiene og satte utfor etter beste - og i bunn og grunn manglende, evne.

Og hvem fikk rett av de to kumpanene som fulgte ferden nedover bakkene fra orkesterplass; den hvitkledte eller han med høygaffel og horn?

Vel. Jeg sitter jo her og skriver dette til deg, kjære leser, så det er bare å slå fast at optimisten gikk seirende ut av duellen – i det minste ble det ikke helt uavgjort. Men om underlaget er så hardt at skiene knapt lager merke, finnes det rikelig med andre måter å sette spor etter seg i skiløypa på.

Med hilsen

Vera Lill